Hvorfor er denne diagnosen så himla tabu for folk?
For noen uker siden var jeg på utredning av ADHD, jeg hadde vært på utredning tidligere på DPS, men da fikk jeg nei.
Men jeg var sikker i min sak, så jeg søkte meg videre. Jeg var jo den siste som liksom kunne ha den diagnosen, fordi jeg er så stille!
Det å ikke vite hva som er "galt" med en er utrolig tøft og slitsomt. Jeg har 1000 tanker og bekymringer i hode hele tiden. Jeg tolker ting feil og tar meg veldig nær av ting. Veldig sårbar vel og merke
Jeg kan ikke huske sist jeg klarte å slappe av, og det gjør meg trist. Jeg trenger å slappe av!
Jeg blir plutselig drit sur uten å vite hvorfor, alt irriterer meg. Også veldig trist, for jeg vil ikke være sånn! En innvendig motor som aldri stopper! Jeg glemmer fort, vimser litt og klarer ikke å fullføre ting jeg begynner på.
Jeg har hatt mye å streve med opp igjennom. Jeg har blitt sendt hit og dit, å folk gir meg opp for lett.
Igår fikk jeg diagnosen ADHD, jeg var så glad! En stor byrde letta fra skuldrene mine.
Helt sykt å bli glad for en diagnose! Men hadde du vært i mine sko ville du forstått. Nok er nok, jeg ble endelig hørt
Jeg syns det er utrolig trist at ADHD er noe mange ikke vil værra ved! Det har blitt veldig vanlig, og i flere grader.
Men folk som ikke har noe forhold til det vil
nok heller ikke forstå.
Jeg er utrolig letta, jeg gleder meg til tiden fremover, endelig er det hjelp å få.
